FRIIDRETT I HORTEN OG BORRE

av Bjørge Pedersen

DEN SPEDE BEGYNNELSE (FRAM TIL 1920)

Friidrett har eksistert i over hundre år i Vestfold. Fram til 1916 var friidrett organisert sammen med turn, og således var den første lokale friidrettsutøver medlem av Horten Turnforening. Det var Nicolay Beck, en 20-årig student som i 1904 deltok i noen friidrettsstevner, uten at det førte til noen oppblomstring av andre lokale utøvere.

Faktisk tok det hele 13 år før neste utøver deltok; Kjartan Vindheim som i kretsmesterskapet for junior fikk en bronse i stav med 2.70. Vindheim konkurrerte også for Horten Turnforening. Året i forveien var friidretten skilt ut som egen særkrets, og Horten Turnforening sa seg villig til å representere friidretten i Horten.

FALK STARTER OPP MED FRIIDRETT (1920 -1924)

Den lokale friidretten tok til for alvor først da IK Falk i 1920 opprettet friidrett som egen gren, og allerede to år etter fikk klubben en Norgesmester. Einar Ræder, som i 1920 var OL-deltager i 10-kamp, konkurrerte for IK Falk i 1921 og 1922, og tok NM-gull i øvelsen i 1922. Ræder var spesielt god i hoppøvelsene, og satte kretsrekorder både i lengde og tresteg med henholdsvis 6.56 og 13.49. Han var dessuten rask, og satte også kretsrekorder på 200m og 110m hekk. Alt i alt erobret Ræder 11 kretsmesterskap i løpet av sine to år i IK Falk.

Hortensgutten Ivar Strøm var klubbens andre store profil. Strøm var både spenstig og sterk, og tok i alt 7 kretsmesterskap i høyde, tresteg, kule og diskos. I de to sistnevnte øvelser hadde han også kretsrekorder med besteresultater på 12.10 og 38.22.

Foruten Ræder og Strøm ble også Arnt Andersen (100m og lengde), Hermann Nielsen (100m), Birger Halvorsen (høyde og stav) og Harald Albert Dahl (110m hekk) kretsmestere i denne perioden.

EGEN FRIIDRETTSKLUBB DANNES (1925 -1930)

Ønsket om å danne en spesialklubb for friidrett vokste etter hvert fram, og på høsten 1924 så Horten IF dagens lys. Allerede vinteren 1925 deltok klubbens utøvere i den første konkurranse for den nye klubben, hvor Reidar Andreassen ble kretsmester i lengde uten tilløp med 2.96 og Otto Christophersen vant høyde uten tilløp med 1.44.

Horten IF ble fort en av fylkets beste klubber. Birger Halvorsen tok bokstavelig talt spranget opp i Norgeseliten i høyde, og hoppet hele 1.85 i 1929. Halvorsen var allsidig , og hadde i tillegg kretsrekord både i stav og 110m hekk.

Andre sterke utøvere var Hans Hansen på 100m og i lengde med bestenoteringer på 11.4 og 6.60 og Levi Thoresen i 110m hekk og stav. Begge ble kretsmestere og var innehavere av kretsrekorder. Hans Hansen kom dessuten på 4. plass i NM på 100m i 1928.

STORHETSTID FOR HORTEN IF (1930 -1935)

Stevnetilbudet før andre verdenskrig var relativt begrenset. Foruten kretsmesterskap var det kun noen få andre stevner, men de enkelte klubber arrangerte klubbkamper mot hverandre. I disse klubbkampene slo Horten IF mange sterke lag. Klubben hadde en stor bredde, og disse årene er nok klubbens beste noensinne. Horten IF var sammen med TT fylkets beste, kom blant annet på 5. plass i juniorklassen i Holmenkollstafetten og forsynte seg rikelig med kretsmesterskap. Klubben vant KM på 4 x 100m i 1931, og var femte beste klubb i Norge på 4 x 400m med 3.35.6 i 1935.

Den store stjernen var Birger Halvorsen som vant høyde i NM tre år på rad for klubben i 1931-33. Han fikk dessuten bronse i EM i 1934 på ny norsk rekord 1.97, da riktignok som medlem av Studentenes IK. Birger Halvorsen tok i alt hele 21 kretsmesterskap, hvorav 9 på rad i høyde, og er den lokale utøver som har vært på høyest nivå.

Men også andre utøvere var gode i denne perioden. Thomas og Willie Kjeldsberg samt Otto Christophersen var gode sprintere. Thomas Kjeldsberg hadde sitt store år i 1935 med to kretsmesterskap og bestetider på 200m og 400m på meget gode 23.2 og 51.4. På mellomdistansene var Finn og Andreas Eriksen å finne høyt oppe på resultatlistene. I hopp og kast hadde klubben gode utøvere i Finn Christophersen, Haakon Kjær, Kjell Tollefsen, Charles Hansen, Asbjørn Tellefsen, Leif Slagstad og Anders Jørgensen. Deres resultater er selv over 60 år senere fremdeles langt oppe på den lokale Adelskalenderen. Finn Christophersen vant KM i høyde uten tilløp i 1933 på ny kretsrekord 1.48. Både i 1934 og 1935 kom han på 4. plass i øvelsen i NM. Leif Slagstad ble kretsmester i diskos i 1934, og tok en 6. plass i NM samme år.

Det er grunn til å bemerke klubbens store bredde og gode nivå i høyde. Fram til 1940 hoppet 15 av klubbens utøvere 1.70 eller høyere. Dette var med saksestil og uten dagens behagelige tjukkas å lande på. Birger Halvorsens norske rekord var i verdensklasse og kun 27 cm høyere. Hvis man skal forsøke å trekke en sammenligning til dagens nivå, tilsvarer dette at en klubb i løpet av en 10 års periode skal ha 15 mann over 2.10.

BREDDEN FORSVINNER (1936-1940)

Dessverre klarte ikke Horten IF å oppretholde sitt gode nivå på slutten av 30-årene. Den gode bredden forsvant, men enkeltutøvere som Finn Christophersen (hopp og kast), Wilhelm Løchstøer (hopp og kast), Fredrik Løchstøer (hopp), Andreas Schrøder-Nielsen (lengde uten tilløp), Ove Eriksen (sprint, hopp og kast), Gunnar Kaardahl (hopp) og Odd Lønø (sprint, hekk og kast) var blant fylkets beste i sine spesialøvelser, og noen av disse gikk utvilsomt glipp av sine beste friidrettsår under okkupasjonsårene. Både Christophersen, Eriksen og Lønø ble kretsmestere i årene rett før andre verdenskrig. Wilhelm Løchstøer hadde kretsrekord i lengde uten tilløp med 3.10. Odd Lønø (110m hekk) og Ove Eriksen (lengde) tok begge sølv under junior-NM i 1939. I samme mesterskap ble Gunnar Kaardahl nr. 4 i høyde. Lønø hadde dessuten fjerde beste tid i landet på korthekken i 1940.

I denne perioden var det fortsatt et eget forbund for arbeideridretten, og både Horten AIL og Borre AIL deltok sporadisk på friidrettsstevner, dog uten å bemerke seg med oppsiktsvekkende prestasjoner.

NY BANE I LYSTLUNDEN (1945 -1955)

Etter frigjøringen startet Horten IF opp arbeidet med å bygge en ny stamme av friidrettsutøvere. Selv om de ikke nådde toppnivået fra midten av 30-tallet, fikk de fortsatt fram gode enkeltutøvere. Ove Eriksen og Arthur Benserud var blant kretsens beste i både lengde, kule og diskos. Tormod Scoot-Olsen hevdet seg bra på mellomdistansene. Både Odd Firing, Hermann Nielsen og Arne Hov hoppet over 3.10 i lengde uten tilløp, og sistnevnte fikk sølv i øvelsen i junior-NM i 1952. Klubben hadde kretsmestere i Thomas T. Hansen (spyd) og Gunnar Kaardahl (høyde og stav). Da Gunnar Kaardahl tok sitt fjerde kretsmesterskap i høyde i 1952, var dette samtidig Horten IF’s 17. av de siste 23 mesterskap i øvelsen. Dette understreker ytterligere klubbens renommé i høyde.

På slutten av denne perioden gjorde unggutter som Tom Jensen (lengde) og Sverre Gulbrandsen (sprint) seg bemerket med gode resultater; førstnevnte vant KM i 1954 med 6.38. Dessuten var Øistein Stigen en god kulestøter med 12.74 som best.

Det var viktig for friidretten at den nye banen i Lystlunden sto ferdig i 1949. På Amerikanerstevnet samme år hadde klubben skaffet mange gode utøvere, blant annet den amerikanske OL-mester i 10-kamp, Bob Matthias. Det var knyttet stor spenning til høydeduellen mellom Matthias og Gunnar Kaardahl, og jubelen var stor da Kaardahl gikk over 1.85 og sikret seieren.

I 1947 innførte friidrettskretsen en liga. Dette var en lagkonkurranse som kan sammenlignes med divisjoner i fotball, og på sitt mest populære deltok de aller fleste små og store klubber i Vestfold. Horten IF vant 2. divisjon i 1952.

Borre IF forsøkte seg også i ligaen, og vant 3. divisjon i 1953. Laget besto for det meste av fotballspillere, og deres beste utøvere var tvillingene Arvid og Erling Svortevik som tjenestegjorde i marinen. Disse presterte gode resultater i kule og diskos.

BORRE IF KOMMER FOR FULLT (1955 -1965)

Horten IF’s seniorutøvere ga seg eller flyttet, og klubben gjorde et viktig veivalg ved å opprette og prioritere en egen ungdomsgruppe. Dette førte til et oppsving blant yngre utøvere. Mens det fram til 1940 stort sett var stevner kun for seniorer og juniorer, hadde man nå også egne klasser for gutter og jenter. Dermed kom også de lokale kvinnelige friidrettstalenter på banen, og Horten IF hadde utøvere som hevdet seg godt i stille sprang.

Seniorfriidretten, som dette resyméet fokuserer på, gikk derimot inn i en svak periode på slutten av 50-tallet. Et hederlig unntak var Frode Ernst Hansen som utviklet seg til å bli en av Norges beste juniorløpere på mellomdistansene med blant annet gull i junior-NM på 1500m med 4.09.4 i 1958. Han var både hurtig og utholdende, noe som understrekes av at han ble kretsmester på alle distanser fra 200m til 1500m. Hans 1.54.2 på 800m var i sin tid kretsrekord, og fortsatt har ingen andre lokale utøvere klart å matche den tiden.

Etter noen års opphold dro Jan Lilaas i 1958 på nytt i gang et ligalag hos Borre IF. Dette ble starten på en svært god periode for klubben. I ligasystemet gikk de strake veien fra 5. divisjon til 1. divisjon, og var i begynnelsen av 60-årene den klart beste lokale klubb. Utøverne var en fin blanding av distriktets egne og de som enten tjenestegjorde i marinen eller studerte i byen. Borre IF var først og fremst en løperklubb uten de store stjerner i Norgestoppen, men sprintere som Viggo Landaas, Erik Dahl, Tore Alme, Tom Pedersen, Petter Omtvedt og Nils Håkestad var alle å finne høyt oppe på resultatlistene i Vestfold. På de lengre løpene gjorde Tom Strømnes, Knut Nordaas, Rolf Zachariassen, Roar Moskvil, Øyvind Olsen og Oskar Aarvik seg mest bemerket. Borre IF’s gode bredde understrekes av at klubben i alt tok 4 gull i KM i banestafetter. Borre IF hadde også gode kastere i Nils Vinje, Hogne Hjelmtveit, Gunnar Halvorsen, Kjell Thronæs og Ove Svennungsen.

Selv om Horten IF prioriterte den yngre garde, hadde de noen gode enkeltutøvere. Svein Hansen løp som best 11.1 på 100m, og tok dessuten KM-gull i 1961. Tor Magne Bjørlin var nesten like rask med 11.2 på 100m, og viste flott spenst med 3.23 i lengde uten tilløp. Enda spenstigere var Ole Jørgen Kolderup som med 3.37 i lengde uten tilløp satt norsk juniorrekord i øvelsen i 1962. Samme år vant han junior-NM med 3.30 etter at han tok sølv året i forveien. I 1963 ble han nr. 6 blant seniorene. Kjell Mathiesen kastet spydet over 52m. På kvinnesiden fikk de fram Anne Kolderup som med 5.16 i lengde og 12.9 og KM-gull på 100m var blant de mest lovende i kretsen.

Andre lokale klubber markerte seg også på det lokale friidrettskartet i denne perioden. MKØ var i en periode på slutten av 50-tallet tilsluttet friidrettskretsen, og noen av de tjenestegjørende deltok i stevner for sitt militære lag. Sveinung Fristad var en meget god kaster, og hans 14.61 i kule fra 1958 kroner fortsatt øverst på Adelskalenderen.

I 1960 deltok trønderen Bjarne Salberg for Nykirke IF på noen stevner og støtet over 12m i kule. Salberg var 10 år tidligere norsk juniormester i øvelsen. Av de yngre utøverne var Leif Sørbel den mest løfterike med gode sprint- og hoppresultater midt på 60-tallet.

Åsgårdstrand IF deltok på begynnelsen av 60-tallet også i ligaen med et jevnt brukbart lag uten de helt store stjerner, og Søndre Borre IF var representert på stevner i 1955. Alt dette understreker et mangfold av lokale klubber i disse årene.

GODE ENKELTUTØVERE – DÅRLIGERE BREDDE (1965 -1970)

Borre IF’s gode nivå og bredde avtok gradvis mot slutten av tiåret. Utøvere som man rekrutterte fra militæret og høyskoler reiste fra distriktet etter noen år, og de lokale forlot ofte distriktet for å studere andre steder. Det siste er generelt det største problemet for en småby når det gjelder å opprettholde en stabil seniorgruppe.

Selv om bredden forsvant, hadde Borre IF fortsatt gode enkeltutøvere. Henning Rivedal var blant kretsens beste både på 100m og lengde med 11.4 og 6.72, og vant dessuten KM i 5-kamp. Erik Just-Olsen leverte gode høydehopp de få gangene han tok fri fra fotball, og Bjørn Tønnessen var en habil mellomdistanseløper. Tønnessen har forøvrig resultater på samtlige løpsøvelser bortsett fra 110m hekk. En eksotisk utøver var dessuten John Pfitzner fra Australia som hoppet 4.15 i stav i 1966.

Horten IF fikk også fram gode enkeltutøvere. Jan Hagen hoppet 13.72 i tresteg, og var dessuten god i stille sprang. Edgar Henriksen kastet 55.26 i spyd, og var også god i kule og diskos. Knut Eriksen ble kretsmester i lengde i 1968. På kvinnesiden viste Vigdis Andersen lovende takter i flere øvelser. Best var hun i kule og diskos med 11.10 og 32.42, samt i lengde uten tilløp med 2.59.

NY BANE OG STOR AKTIVITET PÅ NYKIRKE (1970 -1980)

70-årene var preget av en svært stor bredde på gutte- og jentesiden. Fra et seniorsynspunkt derimot var det et ganske svakt tiår, men heldigvis med noen unntak.

Horten IF hadde en kretsmester i Egil Hantveit som vant lengde uten tilløp med 3.27 i 1971, men forøvrig var klubben inne i en svak periode. Nok en gang var det gamle ildsjeler som tok tak, og under ledelse av Arthur Benserud og Gunnar Kaardahl fikk man etter hvert fram en bred stamme av unge utøvere.

Den store utøveren var Heidi Benserud som på midten av 70-tallet markerte seg i Norgestoppen i mange øvelser. Aller best var hun i hekk og hopp. Hun tok en rekke kretsmesterskap, og ble Norgesmester tre år på rad i høyde uten tilløp i årene 1973-1975. I tillegg ble hun Norgesmester i både lengde og 5-kamp. Medaljesamlingen fra NM omfatter også to sølv på 100m hekk, en sølv i lengde samt en bronse i lengde uten tilløp. Heidi Benserud var innehaver av Norgesrekorden i høyde uten tilløp med 1.45 og på 100m hekk med 14.29, og hadde dessuten kretsrekord i både lengde (6.05), høyde (1.74) og 5-kamp. Bortsett fra høyde, er alle disse fortsatt gjeldende kretsrekorder. Hun var den første under 19 år som hoppet over 6m i lengde i Norge, og fikk med dette et krus oppsatt av Norgesrekordholer Berit Berthelsen. Heidi Benserud er utvilsomt den beste kvinnelige friidrettsutøver distriktet har fostret noensinne. Senere i karrieren, som aktiv for Fana IL, var hun VM-deltager i lengde og 100m hekk i 1983.

Blant de øvrige markerte Per Nicolaisen seg mot slutten av tiåret som en allsidig og god utøver, også han med hekk og hopp som sine spesialøvelser. Horten IF har alltid vært kjent som en spenstklubb med en særlig satsing på hopp uten tilløp vinterstid., og i denne perioden fikk man fram både Bente Ambjørnsen (1.36 i høyde uten tilløp), Jan Østlie (1.50 i høyde uten tilløp) og Pål Jordsmyr (3.12 i lengde uten tilløp). Sistnevnte er dessuten distriktets beste sleggekaster gjennom tidene.

Den klubben som viste størst framgang i dette tiåret var Nykirke IF. Bjørn Krämer la ned et imponerende arbeid som trener og inspirator. En medvirkende årsak var også at man i denne perioden fikk en løpebane med rødstubb på Nykirke. Krämer la vekt at alle skulle føle seg hjemme uansett nivå.

Av enkeltutøvere var Rita Frivold midt på 70-tallet en av de beste sprinterne i fylket med 12.6 og 26.9 som bestenoteringer på de to korteste distansene. Seier i kretsmesterskapet på 100m i 1974 var et høydepunkt i karrieren. Grete Belaska hoppet i 1974 hele 5.22 i lengde som 13-åring.

På herresiden støtet Per Øyvind Olsen over 13m i kule. I løp var Vidar Kalnes (langdistanse) og Torbjørn Eiken (mellomdistanse) helt i kretstoppen. Nykirke IF var flinke til trekke inn folk fra andre idretter til sitt ligalag, og således presterte fotballspillerne Roy Pedersen og Svein Johnsen gode resultater på henholdsvis mellomdistanse og hopp/sprint på ligamøter.

Borre IF hadde i siste halvdel gode og talentfulle mellomdistanseløpere i Jon og Vidar Pettersen samt Jon Erik Kristensen. Jon Pettersen ble kretsmester på 1500m i 1977, og topper fortsatt Adelskalenderen i øvelsen med 3.57.8. Samme år vant Ragnhild Hansen kvinneklassen i spyd.

FAST DEKKE PÅ BORRE IDRETTSPARK – STERK PERIODE FOR BORRE IF (1980 -1990)

Under KM i hopp uten tilløp i 1980 hadde Skoppum IL for første og hittil eneste gang med en seniorutøver på et friidrettstevne. Det var Arne Bye som ikke var snauere enn at han tok gull i lengde med 3.16.

I 1982 ble Borre Idrettspark med nytt fast dekke åpnet etter en fantastisk dugnadsinnsats av mange. En av ildsjelene var Jan Lilaas. Dette ble starten på en meget sterk periode for Borre IF. Etter et gjesteopphold i Moss IL meldte Per Nicolaisen overgang til klubben i 1984. Han var på denne tiden en av Norges beste hekkeløpere, og stadig god i sprint og hopp. Per Nicolaisen tok i alt 21 kretsmesterskap fordelt på hele 9 øvelser. I NM fikk han bronse på korthekken i 1984, og sølv både på kort- og langhekk to år senere. Hans bestenoteringer for klubben på 14.48 (110m hekk), 24.19 (200m hekk) og 51.53 (400m hekk) er fortsatt gjeldende kretsrekorder i Vestfold. Hans allsidighet understrekes av at han var meget god i 10-kamp, og hans bestenoteringer i hoppøvelser som Høyde u.t. (1.67), Høyde (1.96), Lengde (7.04) Tresteg (13.97) viser at spensten var upåklagelig. Senere i karrieren, som medlem av IK Tjalve, satt Per Nicolaisen Norgesrekord på 110m hekk med 13.85, og var i en periode norsk landslagskaptein.

I kjølvannet av Per Nicolaisen fikk Borre IF fram flere unge lovende utøvere. På sprint gjorde Steinar Halvorsen og Hildar Rydland seg mest bemerket. Jan Fosso tok to gull i KM i lengde, og var dessuten god i de andre hoppøvelsene og på hekkeøvelsene, hvor klubben også hadde Fredrik Nicolaisen som ble kretsmester på 400m hekk. Lars Firing var spenstig og hoppet 1.91 i høyde. I kast var Narve Læret (kule og diskos), Petter Andreassen og Jerry Robenalt (begge spyd) svært talentfulle. Sistnevnte kastet over 60m som 17-åring, og vant Øresundspelen som er en av Europas største friidrettskonkurranser for ungdom.

På kvinnesiden var Hanne Firing forgrunnsfiguren. Hun var svært allsidig med resultater i hele 16 forskjellige øvelser. Best var hun på 800m, hvor hun presterte 2.16.3. Hun tok i alt 5 gull i KM fordelt på 5 ulike øvelser.

Av ulike årsaker forsvant de aller fleste av disse utøverne i løpet av noen få år, og siden har friidrettsgruppen i Borre IF stort sett ligget i ro.

Nykirke IF hadde gode enkeltutøvere i Vidar Kalnes og allsidige Wilfred Solberg. Vidar Kalnes hadde sine beste resultater på banen i 1981 med NM-deltagelse på 10000m og bestetid på 29.53.09. På slutten av tiåret tok han en rekke KM-gull i terrengløp; ganske imponerende når første kretsmesterskap ble innkassert allerede i 1975. Kalnes har i alt 15 gull i KM.

Wilfred Solberg var først og fremst en god sprinter med forkjærlighet for 200m og 400m. I tillegg kastet han spydet over 50m. Dette bidro til at han hevdet seg godt i mangekamp, med tre strake KM-gull i 5-kamp og ett i 10-kamp. Sammen med Per Nicolaisen er han den utøver som har resultat i flest øvelser, begge med 17 forskjellige øvelser.

På kvinnesiden var allsidige Kristin Gromstad den mest talentfulle med blant annet 1.55 i høyde allerede som 14-åring.

Horten IF hadde på begynnelsen av 80-tallet lovende utøvere i stille sprang i Kirsti Wessel, Trine Merete Hansen, Kjetil Johannessen og Stig Benserud. Sistnevnte hevdet seg også godt utendørs med to kretsmesterskap i tresteg. Tina Karp og Beate Rønning var lovende i sprint og lengde. Den aller beste var imidlertid Jon Nicolaisen som var nesten like god som storebror Per på hekkeøvelsene med medaljer i junior-NM, og faktisk enda raskere enn storebror på 400m flatt med 49.1 som best. Jon Nicolaisen var dessuten allsidig med gode resultater i hoppøvelsene. Per Nicolaisen representerte klubben fram til og med 1982. I denne perioden satte han sine bestenoteringer i hopp, og debuterte på landslaget i 10-kamp.

På slutten av 80-tallet og i overgangen til det neste tiåret utviklet det seg en bred stamme av gode utøvere i Horten IF. De største talentene var Christoffer Bøhmer og Roger Yttervik (sprint), Atle Haakenstad (langhekk) og Balder Hasvoll (langdistanse). Dessuten var Eirik Grytnes lovende i hopp både utendørs og innendørs. På kvinnesiden viste Anette Firing og Lise Yksnøy Eriksen fine takter i sprint og lengde. Sistnevnte var også god i lengde uten tilløp med 2.56.

SVAKT TIÅR (1990 – 2000)

Dessverre ble den gode og brede stammen fort borte, og de første årene deretter var preget av en laber friidrettsaktivitet. Noen unntak fantes dog. Vidar Kalnes tok sølv i maraton-NM tre år på rad, Rolf Grytnes gjorde gode løp på 100m med 11.65 som best og Cathrine Lewin ble kretsmester på 800m med 2.19.47 som besteresultat.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at aktiviteten kunne ha vært langt bedre i dag også. Imidlertid er det en viss grunn til optimisme. Man har nå samlet alle krefter i én klubb under navnet Horten FIK, og de siste årene har Marie Jacobsen og Kristine Langeland prestert lovende resultater i hopp. Det er å håpe at denne nye giv vil gi gode resultater i de kommende år, og det er undertegnedes ønske at denne statistikken kan være et lite bidrag som stimulans for utøvere til allsidig og god friidrettssatsing i årene som kommer.